HB

Torgrim Eggen, Jon Bertelsen, Rudi Høynes

HBEn destillert norgeshistorie

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-48214-5

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Bengt OlssonSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

Forord 9Selvbiografi med alkohol

Let’s cook! 27En ulovlig destillering i oktober 2014

C2H5OH 43Hva er alkohol, hvordan lages den og hvordan virker den?Et gørrkjedelig teknisk kapittel

Kvæssinger 60Hedmark og Oppland: den norske brennevin-produksjonens vugge

«Politiet gjorde store øyne …» 78Lov og rett om hjembrent og annet brennevin,forbudsfiaskoen og det som fulgte siden

Heimert 105En reise til hjembrentens grand cru, Melhus og Trondheim.Om NTNU og sprit av akademisk kvalitet

Smaken er som baken 131Om kunsten å lure i folk hjembrent, både anende ogintetanende

5

Kaillkjæft 159Nordtrøndelag noir. Om rai-rai og jussibassi og annenfestlyd, og hvordan det gikk da fylket skulle trekkeheimbrent-ondet opp med rota

Det so kalla fråhalds-Noreg 179Om hvordan store deler av Norge ble helt tørrlagt, oghvordan folk i bibelbeltet stelte seg når de ble tørste likevel

«Silda e’ kommen!» 199Hjembrent og hjembrentkultur i Nord-Norge. Litt relevantforskning og fortellingen om Lars Levi Læstadius,fyllehundenes apostel

Måneskinn 223Hjembrent i USA og noen europeiske land. Om legaliseringog annen forvitring

Epilog 246Klagesang og kokekurs. Har hjembrent noen fremtid iNorge? En liten brukerhåndbok for deg som vil førekulturen videre

Takk (og skål!) 263

Ordliste 266Litteratur 269Register 271

Det klassiske skremmebildet av brennevinets farer: «Gin Lane»av William Hogarth, etsning fra 1751. «Gin Lane» ble for øvrigpublisert sammen med «Beer Street», som skildrer et velstående,harmonisk gatemiljø der folk drikker øl og er glade.

Forord

Selvbiografi med alkohol

Bröder! Akta er för spriten, fast den smakar fan så bra.

Jag har supt sen jag var liten så jag vet vad jag vill ha.

Taffel, öl, rhenvin, genever, gammal konjak det är bra.

Det är taskigt med min lever, men nåt fanstyg ska man ha.

(Fred Åkerström)

«Spriten og bivirkningene var så ille at allerede på mandagbegynte vi å grue oss til helga.»

Mannen som forteller om sin ungdoms festkultur er fødti 1972 og vokste opp i Svolvær. Som voksen har han blittpolitisk journalist, og har fått et etter alt å dømme «almin-nelig» forhold til alkohol. Han ville neppe blitt såret der-som jeg påsto at han som voksen er blitt en distingvertalkoholbruker, det vil si en mann som kan «distingvere»eller skjelne. Dette er en herre som kan sine maltwhiskyer,som tar en titt på drikkekartet før han bestiller en øl.

Han er anonymisert. Mange personer i denne boka eranonymisert, fritatt fra å oppgi sin virkelige identitet. Detvi diskuterer her, tangerer tross alt straffbare forhold. Hvorstraffbare de i virkeligheten er, skal vi komme tilbake til.

Det korte utsagnet forteller også om den av hjembrentensbivirkninger som vi mangler forskning på: Hjembrent førertil galgenhumor.

Opprinnelsen til ordet galgenhumor, ifølge Store norskeleksikon, er «fortvilet lystighet hos en som er dømt til gal-gen». Å gjøre seg lystig over sin egen smerte, sin vanske-

9

lige eller sørgelige situasjon. Begrepet er opprinnelig tysk.Man regner med at det har røtter i Mellom-Europa, og iUSA beskrives det som – a mekhaye! – et jødisk fenomen.Europeiske jøder har som kjent hatt rikelig anledning til åironisere foran galgen. Sigmund Freud tar opp saken i sittessay «Der Humor» fra 1927, og skriver at galgenhumorer uttrykk for egoet som nekter å la seg forstyrre av virke-lighetens traumer; faktisk er dypt tragiske omstendigheterintet annet for et slikt ego enn en anledning til å skape lyst-følelse.

Hjembrent er altså stoffet som forvandler en landsensgutt fra Norge til en jødisk standup-komiker.

«Har De selv smakt …?»

Det kan likevel ikke gjelde alle, for i så fall ville svart humorvært vår fremste eksportartikkel, større enn svartmetall,større enn fisk og olje. Norsk Gallup har gjennom mangeår stilt et representativt utvalg nordmenn over 15 år dettespørsmålet: «Har De selv smakt hjemmebrent eller noe somer laget av hjemmebrent i løpet av de siste 12 måneder?»

I september 1986 svarte 45,2 prosent ja og 54,8 prosentnei.

På spørsmålet «Kjenner De fremgangsmåten ved å brennebrennevin?» svarte 40,1 prosent ja. 18,0 prosent respon-derte at de «kjenner den delvis».

Hadde det dreid seg om en hvilken som helst annen for-brytelse, ville dette vært «sjokktall». Tallene er høyere, tildels mye høyere, enn i Sverige, Danmark og Finland. Regje-ringer hadde måttet love å gjøre noe eller gå av. Det villevært satt i gang et fryktinngytende program med fore-byggende arbeid i skolen, ja, hvorfor ikke allerede i barne-hagen?

Men dette er hjembrent. Av alle onde og forbudte ting, erhjembrent noe av det eneste folk har varme følelser for. Myerart har passert gjennom destillasjonsapparatene i bygd ogby opp gjennom årene, men hver eneste dråpe inneholder

10

et molekyl av den norske folkesjela. Dette er en ikke ube-tydelig del av hva vi er. Nordmenns pubertetsriter og pa-ringsspill foregår i hjembrentens tegn. Enten er det blittflere nordmenn på grunn av hjembrentpåvirkning, eller detkunne vært enda flere av oss hvis det ikke var for den. Vikan bare gjette. Hadde all oppfinnsomhet og gründerånd vinordmenn har investert i hjembrent vært kanalisert i andreretninger, kunne Volvo, Nokia og Lego bare gått hjem oglagt seg.

I 2003 sto Harald Lein, daværende konsernsjef i Spare-bank 1 Midt-Norge, på talerstolen under Nord-TrøndelagBondelags ledersamling på Snåsa. Utspillet han kom medvar relativt oppsiktsvekkende:

«Turister som vil ha en ekte smak av Trøndelag bør fåservert heimbrent. (…) I mange sammenhenger er heim-brent som en trøndersk nasjonaldrikk å regne. Jeg ser formeg at flere gårdbrukere kan gå sammen om produksjonen,akkurat som det satses på andre nisjeprodukter», sa Leinifølge NRK.

Vi skal ikke se bort fra at dette samarbeidet foregår alle-rede, og har foregått i generasjoner. Men det Lein tar tilorde for, er legalisering. Vanligvis er det bare perifere kant-spillere fra FrP som foreslår sånt. Lein fikk straks motbørav sin kollega i Sparebank 1-ledelsen, den forhenværendepopulære Høyre-ordføreren Marvin Wiseth.

«Det er ingen som ønsker at hjemmebrenten skal bli endel av den fremtidige trønderske tilværelsen. Jeg har faktisksmakt hjemmebrent én gang i mitt liv, og jeg synes det varpyton», sa Wiseth til VG.

Marvin snakket fremdeles, etter fem år utenfor politik-ken, som om det skulle være valg neste uke. Hadde hanpåstått at han aldri hadde smakt hjembrent, ville det værtekvivalent med å si «Æ e itj trønder».

11

Fedrenes synder

Min oppvekst utspilte seg ikke i skyggen av hjembrenten.Faren min var riktignok fyllik, kanskje alkoholiker, men hanvar også akademiker. Han ble født i 1929 og vokste opp iÅlen i Sør-Trøndelag, et sted med rik og rikelig hjembrent-kultur. (I nabokommunene vitser de med at alle UFO-obser-

Oslo-virkelighet i forfatterens barndom. Bildet er tatt nedoverHausmanns gate og viser stupfyllas kvartaler, Ankertorget tilvenstre og Blåkors-bygningen i midten. (Foto: Henrik Ørsted,ca. 1965. Fra Byhistorisk samling, Oslo Museum)

12

vasjonene i det tilliggende Hessdalen skyldes det skrale him-koket i Ålen.) En gang fortalte han om da de var guttungerunder krigen og drakk satsen – sukker var selvsagt ikke å få,så koket baserte seg på frosne grønnsaker. Når gulrøtter, kål-rot og poteter fryser, spaltes stivelsen og en del blir omgjorttil sukker som lar seg gjære til alkohol. Min fars første fyllgikk ut på, slik han beskrev det, at han og kompisene fisket idenne stampen der halvtinte potet- og gulrotbiter fløt rundt,og drakk den gjærede, ondtsmakende grønnsakssuppa rettav øsa. Det er et under at mannen fortsatte.

Men akkurat som han la av seg dialekten et sted på veienvia Vinstra Landsgymnas til Universitetet i Oslo, lot hanogså hjembrentkulturen være igjen hjemme. Min barndomssvøpe ble isteden polets «sekskroners» generiske rødvin,som for øvrig nylig ble tatt ut av sortimentet etter utalligeårs trofast tjeneste. Samt øl, selvfølgelig. Jeg har fortsattfine armmuskler etter alt ølet jeg bar hjem til min far. Noesærlig til brennevinsdranker var han aldri, og det har hellerikke jeg blitt, selv om jeg tidvis har posert som både kon-jakk- og cocktailekspert og litt av hvert.

Men Oslo er også en hjembrentbygd, landets største.Langt senere har jeg blitt kjent med at vi i min barndomhadde kokekulturen praktisk talt vegg i vegg. Den frem-ragende kunstmaleren Geir Yttervik er tre år eldre ennmeg. Han vokste opp i Beverveien 7 på Veitvet i Oslo,mens vi bodde noen år i nummer 5. (Stortingsrepresentantfor Høyre Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggerenVampus, har vokst opp i nummer 3.)

Boligblokkene i Beverveien er vertikaldelt, det vil si at dei prinsippet er to rekkehus oppå hverandre. Alle leilighe-tene har to etasjer. I Ytterviks nedre rad i sjuern brente alle,forteller han, unntatt naboen på venstre side, som var prestog forgrep seg på ungene sine. Moren til Geir brente også.Det var ikke noe man snakket høyt om, men så forferdeligsosialt stigmatiserende kan det umulig ha vært. Man kjentedet på lukta, og man hørte kjølevannet som dryppet, drypp-drypp-drypp hele natta igjennom.

13

FremskrittFor endel år siden hadde jeg en opplesning på Bjerkebibliotek i Oslo. Blant publikum var en eldre dame somvar ivrig etter å fortelle hvordan bydelen var i gamledager. Da hun var liten på 1930-tallet, flyttet familieninn i nye, moderne blokker på Sinsen. Dette var i densosiale boligbyggingens tid, og alle leilighetene var utstyrtmed innendørs elektrisk vaskemaskin – hvor moderne ogbekvemmelig kunne det bli, liksom? De var slikesylindermaskiner man lastet fra toppen. Men ute ibakgården sto kjerringene med stamp og skurte tøy,akkurat som hundre år før. Årsaken, fortalte vår venninne,var at gubbene hadde beslaglagt innretningen tilhurtiggjæring av sats.

Min første destillasjon fant også sted i Beverveien 5. Detvar julaften 1969 og jeg var elleve. Med fire barn påen lektorlønn var det ikke kong Salomo-dimensjoner overgavedrysset, men jeg hadde ønsket meg et kjemisett og fikkdet. Sent på kvelden kom faren min, litt blank i blikket,men vennlig og blid, bort med en halvfull flaske av denvanlige sekskroners (eller kanskje de kjøpte noe flotterenår det var jul, søple-bordeauxen Le Cardinal, for eksem-pel?).

«Nå skal vi prøve noe», sa han.Elleve år gammel tilhørte jeg allerede de 18 prosent nord-

menn som «delvis kjente» fremgangsmåten ved å brennebrennevin. «Er ikke det ulovlig?» kan jeg huske at jegspurte. Jo, i prinsippet var det selvfølgelig det. Men påden annen side måtte det betraktes som et uskyldig kje-mieksperiment – folkeopplysningsideologien og alt det der– og på den tredje side var det julaften, snart juledagsmorgen, og Oslo politikammer var ikke akkurat i utryk-ningsmodus. Det kom ikke til å eksplodere, forsikret hanmeg. (Selv trodde jeg at det å lage eksplosjoner var selve

14

vitsen med å eie et kjemisett, men disse tingene komsenere. Jeg lagde også livsfarlig klorgass der på gutteværel-set en gang, gjenskapte eimen av skyttergravene i Europa1914–18.)

Glasskolben tok kanskje en halv liter. En rødspritflammevar energikilden (vi måtte altså brenne sprit for å brennesprit), og vi fikk improvisert et kjølesystem basert på å sir-kulere kalde vaskekluter, synes jeg å huske. Anslagsvis fire–fem minutter etter at kjelen var tent, kom de første drå-pene; de var klarere enn rødvinen – ren alkymi! Da vi kuttetdestillasjonen, hadde vi snaut to fingerbredder; én alkohol-enhet. Er dette konjakk? spurte jeg. Eau-de-vie er vel merkorrekt, påpekte faren min, førsteamanuensis med franskmellomfag som han var.

Selvsagt smakte jeg på det. Pføy! Men en elleveårings«pføy» er den andres gøy, i spritbransjen.

Vi gjentok det aldri. Men jeg husker opptrinnet som idyl-lisk, som et øyeblikks bonding mellom far og sønn, opp-slukt av naturvitenskapens mirakler. Og man kan gjette:Hvor mange tusen ganger har denne scenen utspilt seg iNorge?

En plastdunk i Oppdal

Etter dette hadde hjembrenten kun kortere gjesteopptrede-ner i mitt liv. Den dukket opp på hytteturer, av og til somransutbytte fra barskapet hos ymse foreldre. Den viktigstegrunnen til at hjembrent ikke spilte noen vesentlig rolle imin pubertet, var at denne utspilte seg på syttitallet. Detvar da narkotikaen kom til drabantbyene i Oslo, primærthasj og speed. Hasjrøykerne foraktet alkohol og kalte den«krymp», ut fra en hypotese om at alkohol fikk hjernen til åkrympe. (Hasj var derimot ren hjerneføde, åpenbart.) Denverste alkoholen av dem alle var hjembrent, fordi den varbondeknølenes drivstoff. Hjembrent var «gateway drug»til mopedkjøring, gammeldans og sjalusioppgjør med kniv.Det var ikke noe man anstrengte seg for å få tak i.

15