Kristian S. Hæggernes

Fettere & kusiner

Tidligere utgitt:

tyngde av fallende skygge (dikt), 2004med vinterstemme (dikt), 2008

Kassadamer jeg har elsket og andre fortellinger, 2010skogen åpner lenge før jeg våkner (prosa), 2012

Urne (dikt), 2013

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-47894-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: Marte Husdal Råen

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i Sabon 10,9/14 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

til mine egne fettere og kusiner

Der ser jeg at mor slår av lyset i stuen hjemme. Jeg vet nøy-aktig hvilke av lysene jeg kan se gjennom de nakne grei-nene på trærne utenfor bensinstasjonen, som kommer frahuset vårt. Jeg liker at jeg kan se hjem fra stedet der jegarbeider, og det er også helt greit for meg at jeg kan searbeidsplassen min fra vinduene hjemme hos meg selv.

Far har lagt seg for lenge siden, men mor sitter alltidlenge oppe og leser. Hun sier at hun ikke får til å lese påsengen; hun må sitte oppreist når hun leser. Hun har sinfaste leseplass i stuen, i en krok ved et av vinduene stårlesestolen hennes, med en leselampe på den ene siden, ogpå andre siden det lave bordet der hun har boken hun hol-der på med liggende, og der hun har tekannen og koppenstående mens hun leser. Stolen er rett i ryggen, og hun sitteralltid i en skikkelig stilling når hun leser, hun synker ikkegradvis nedover, slik jeg alltid gjør. Der sitter hun, hvereneste kveld, enten det er ukedag eller helg, til et stykke utpå natten, og pløyer seg gjennom en tilsynelatende endeløsrekke av kriminalromaner, som oftest på engelsk, og borti-mot alle, synes jeg, med et eller annet forblåst heilandskappå coveret. Når jeg ikke har nattevakt, pleier jeg å høredet når hun har avsluttet lesningen og går for å legge seg.Skrittene hennes i etasjen over meg, mens hun går rundt ogslår av lysene. Selv om jeg ikke har nattevakt, pleier jeg å

7

være våken når hun går og legger seg. Enten jeg er hjemmei min egen kjeller, eller på jobb på denne siden av veien,hører jeg på klassisk nattradio i P2. Hjemme hos meg selvstår radioen selvfølgelig alltid innstilt på P2, men her påstasjonen må jeg alltid skru meg over fra P4, eller lokaleradiostasjoner, og det er alltid en lise når de som har hattkveldsvakt er gått, og jeg kan få være alene og høre påordentlig musikk. Jo færre kunder som kommer innom,jo bedre er det. Eller, det er vel greit at det kommer noen.Gunnar, som eier og driver stasjonen, har av og til snak-ket om å slutte med å ha nattåpent, og derfor er det nokviktig at det kommer en del folk innom i løpet av nettene,så det kan forsvares at stasjonen ennå er døgnåpen, og jegkan få ha nattevakter som jeg stort sett får ha i fred fra for-styrrende kunder.

Jeg har jobbet på stasjonen i snart seks år nå, og dettesiste året har jeg ikke gjort annet, etter at jeg endelig gaopp å studere i fjor høst. Det var en lettelse å komme segbort fra universitetet. Jeg hadde ingenting der å gjøre; deter bare synd at det tok meg så lang tid å innse det. Nå erjeg 26, og håpløst akterutseilt i forhold til mine jevnald-rende. Jeg tenker at selv min fetter Christer, som er fem åryngre enn meg, har kommet lenger i livet, og framstår somen langt mer voksen og vellykket person enn meg i dag.Han studerer juss og er både opptatt av og engasjert i poli-tikk og frivillig arbeid, mens jeg stort sett bare vil høre påmusikk og lese om og tenke på astronomi og annen viten-skap.

Da jeg gikk på videregående, og da jeg begynte å stu-dere på universitetet, svevde jeg i den villfarelsen at det varsamfunnsfagene og humaniora som var det rette for meg,

8

ikke minst fordi jeg aldri orket å jobbe så mye med mate-matikken, som jeg alltid slet med, og som jeg trengte for åkunne studere naturfag. Gjennom hele skoletiden var detslik at hver gang jeg begynte å føle at jeg fikk tak på mat-ten, gled jeg av, for å si det sånn, da vi gikk videre, ogjeg rykket tilbake til å skjønne ingenting, så da jeg haddesjansen til å kutte matematikken fra fagene mine, etter detførste året på gymnaset, var det et lett valg. Det var gjerneen skuffelse for far, som underviser i og forsker på mate-matikk ved universitetet, men han sa aldri rett ut at detsåret ham. Han hadde aldri tålmodighet til å hjelpe megda jeg slet på barneskolen, han hadde nok ikke det rettenivået av pedagogiske verktøy i seg, så det ble i stedet morsom hjalp meg, hun som selv hadde hatt problemer medmatten da hun utdannet seg til lærer, og sjelden undervistei det faget for unger som var eldre enn ni. Det hendte vispøkte om det i familien; at matematikeren hadde en sønnsom ikke kunne regne, mens hos onkel Sverre og de vardet bibliotekaren som hadde en sønn som ikke kunne lese.Men Stian fikk i hvert fall påvist dysleksi, og fikk den hjel-pen han trengte deretter, mens det aldri var snakk om noendyskalkuli hos meg. Jeg følte at mor og far tydelig mente atmitt dårlige grep om matematikken bare skyldtes latskap,mens de alltid sa at Stian prøver så godt han kan. Jeg saaldri noe om hvordan dette såret meg, bare kjente at detbidro til den dårlige samvittigheten jeg opplevde mer ellermindre som en naturtilstand.

Jeg ser en bevegelse i utkanten av synsfeltet, og når jegvender blikket ut mot pumpene, ser jeg at det er en vesent-lig del av nattskiftets kundekrets som kommer. Vi kallerham bare for Avismannen, selv om jeg også kjenner ham

9

som Teigland. Jeg vet ikke hva fornavnet hans er. Han borlitt lenger inne i Heiane, og jeg har alltid tenkt på hamsom en gammel mann, selv om han ikke kan ha vært sær-lig eldre enn jeg er nå, da jeg så ham traske langs veieneda jeg var liten. På stasjonen kalles han bare for Avis-mannen, fordi han alltid kommer innom ikke lenge etterat bunkene med morgendagens aviser er blitt levert. Hanbrenner tydeligvis etter å få fingrene i dem så snart sommulig, men samtidig vil han tydeligvis virke mer avslap-pet enn han sikkert er, for han pleier aldri å komme føren liten stund etter at bilen som kommer med avisene harkjørt videre. Jeg kan se for meg hvordan det egentlig krib-ler i ham etter å komme seg bort her for å kunne få tak ide ferske avisene rett fra utkjørerens hender, slik at de ikkeengang trenger å gå via stativet ved siden av disken. Dethar selvfølgelig hendt noen ganger at det har vært forsin-kelser, slik at Teigland har kommet til stasjonen og fun-net stativene tomme, eller med gårsdagens aviser fortsattutstilt. I stedet for å bli værende og vente på bilen, har handa gått igjen, og gjerne til og med sagt fra til meg om athan tar seg en tur innover på Flaktveit, for å komme til-bake senere. Kanskje han ikke ønsker at folkene som kjø-rer ut avisen skal se ham.

Han plukker som vanlig med seg både VG, Dagbladet,BT og BA fra stativet, men det er uventet da han ved dis-ken spør om å få en hot dog. Pølsene ligger på grillen, derde har holdt seg varme siden jeg kom på jobb i kveld. Deter ofte noen som skal ha seg en nattpølse mens de er utepå veien, men jeg kan ikke huske at Avismannen har kjøptpølser før. Jeg legger avisene i en pose for ham, før jeg fin-ner fram et pølsebrød å varme opp. Jeg tenker at han må

10

få ganske mye trykksverte på hendene om han skal bla seggjennom avisene straks han kommer hjem. Det kan virkesom han er oppe hele natten. Det er alltid lys på i husethans, uansett hvor sent jeg har vært på tur innover i Hei-ane. I ungdommen gikk jeg helst den veien da jeg gikkkveldsturer, alternativet var å gå forbi bensinstasjonen oginnover på Flaktveit, og det pleide jeg å tenke på som forfarlig. Nå går jeg oftere mot Flaktveit når jeg er ute og spa-serer, men i oppveksten var det omtrent utenkelig. Teig-land, Avismannen, bor alene i et av de første husene på denandre siden av broen over motorveien. Jeg regner med athan arvet huset da moren døde for noen år siden. Før vardet bare ham og moren der så lenge jeg kan huske. Jeg serfor meg at han aldri kaster noen av avisene han kjøper,men at de har tårnet seg opp til vegger som deler stuen ogandre rom i huset hans opp i smale korridorer, en laby-rint lik den forsøksrotter løper rundt i. Jeg burde kanskjese det for meg som et skrekkeksempel på hvordan jeg selvkan ende opp, men jeg orker likevel ikke tanken på å skulleflytte hjemmefra. Jeg ser plutselig klart for meg, idet jeglegger pølsen på plass i det oppvarmede brødet, at folk inabolaget mer og mer vil komme til å sette meg i sammebås som Teigland; folk de snakker om og spøker om, ogsamtidig synes litt synd på, sier ting som «det finnes ikkenoe ondt i ham» om. Idet han tar imot hotdog-en fra megbegynner betalingsterminalen å pipe fordi han har glemt åta ut kortet. Da han har tatt det ut, spiser han pølsen utenå bruke noe av tilbehøret som står tilgjengelig på kantenav disken; ingen sennep eller ketsjup eller krydder og hanville heller ikke ha noe annet av tilbehøret vi skal huskeå tilby kundene, bare en pølse i brød. Han går ut av sta-

11

sjonen igjen etter et kort ha det. Da han uventet kjøptepølse, var jeg redd for at dette skulle bli en av nettene hanble stående og prate med meg, for eksempel kunne hanbegynne å mase om den nye regjeringen, og si ting som atSoria Moria var jo passende, for det er jo bare eventyr.

Jeg er lettet over å kunne vende oppmerksomheten til-bake mot radioen, der det nå spilles et stykke jeg ikke vethva er, siden jeg ikke fikk med meg annonseringen av detmens Avismannen var her.

Når jeg har gått glipp av annonseringen, enten fordi jegble forstyrret, som nå, eller når jeg slår på radioen midtinne i et musikkstykke, pleier jeg alltid å gjette hvem kom-ponisten kan være. Men det er svært sjelden at jeg gjet-ter riktig. Det har også forekommet at det har dreid segom stykker jeg har hørt før, men likevel ikke kjent igjen.Og jeg føler meg sikker på at det ikke skyldes at det erandre innspillinger av verket, men bare det at jeg ikke harhusket og gjenkjent musikken. Melodiene som fester segi hjernen er sjelden dem fra symfonier eller pianosonater,slik jeg gjerne vil, men oftere popsanger, gjerne hjulpet avtekst, som virker lettere å huske enn musikk. Musikkensom kan slå seg plutselig på i hjernen min, som om denkommer ingensteds fra, er som oftest enerverende poplåterjeg har hørt på dagtidsvaktene mine på stasjonen, og sværtsjelden fra klassiske musikkverk, enten det er noe jeg harhørt i radioen, eller på konsert i Grieghallen, eller noe avdet jeg har i platesamlingen min. Det kan hjelpe om det erord å henge melodien på, for eksempel hender det at Wil-fred Owens ord fra Brittens War Requiem faller inn i tan-kestrømmen min: Out there, we walked quite friendly upto Death, men generelt er jeg mindre opptatt av opera- og

12

vokalmusikk enn rent instrumentale sjangre, og derfor erdet ikke så mange av de melodiene som fester seg og kanhentes fram fra minnet ved leilighet, eller plutselig, som fraintet, kan dukke opp i tankene mine, på samme måte somfraser fra idiotiske poplåter.

Den klassiske musikken handler for meg derfor i storgrad om øyeblikket, om å prøve å være til stede i nået,miste noe av opplevelsen av tiden som renner forbi, ogforsvinne fra den såkalte virkeligheten, mens den ettersigende mer hedonistiske popmusikken fungerer mer somet minnearkiv, og handler om nostalgi, eller blir en ofteirriterende påminnelse om virkeligheten.

Jeg synes det er litt pinlig at jeg tippet helt feil dennegangen, da jeg tenkte at det måtte være en russisk kom-ponist, på grunn av noe som hørtes litt liksom-orientalskut, og programlederen sier at det var et stykke av GustavHolst, som tross alt er en av favorittene mine, den som i sintid ledet meg inn i den klassiske musikken. Men jeg begårvel bare den samme feilen som publikum generelt anklagesfor i omtrent alle tekstene jeg har lest i hefter til cd-er medmusikk av Holst, og forbinder ham med ett enkelt musikk-stykke, som overskygget (også til hans egen irritasjon, slikjeg forstår det) alt annet han skrev, The Planets, fra likeetter første verdenskrig, som var det første klassiske ver-ket jeg fikk på cd, da onkel Sverre og tante Mona ga megen innspilling til jul det året jeg fylte tretten. Jeg elsket pla-ten så snart jeg hørte den, fra den voldsomme åpningen av«Mars», til den eteriske avslutningen av «Neptun», meni flere år var den likevel den eneste platen jeg hadde medklassisk musikk. Det var kanskje også for det musikal-ske, men ført og fremst var det nok på grunn av emnet,

13

at onkel Sverre (det var helt sikkert han som sto bak dettegaveinnkjøpet, ikke tante Mona) hadde tenkt at det villevære en flott gave til meg, siden jeg var svært opptatt avverdensrommet (som jeg sa da jeg var mindre) og astro-nomi (som jeg sa da jeg ble noe større), og gaven var daogså et totalt blinkskudd. Jeg har ikke en spesielt stor pla-tesamling, og en uforholdsmessig stor del av den utgjøresav forskjellige innspillinger av The Planets. Det stykketsom ble spilt i radioen nå, har jeg aldri hørt. Jeg notererdet på et av arkivkortene jeg har tatt med meg i ranselen,sammen med noen stikkord om musikken. Jeg har alltidet lite lager av arkivkortene i ranselen, og en stor bunke,ennå blanke, hjemme, og jeg gleder meg over at bunkenmed tomme kort fortsatt er større enn den jeg har fordelti arkivskuffene i det lille skapet ved siden av bokhyllenhjemme. Både den store bunken med kort og skapet varnoe jeg fikk av onkel Sverre, som sikret seg tingene da bib-liotekene begynte å gå over til digitale systemer. Når jeghører musikk på radioen, noterer jeg på kortene hva jeghører, og prøver gjerne også å skrive litt om verkene. Sidensetter jeg dem inn i skapet, der de selvsagt står alfabetisertetter komponist.

Gustav Holst var altså inngangen for meg, og selv om enstor del av platesamlingen min fortsatt utgjøres av Holst,er det kanskje andre jeg setter høyere i dag, som Sjostako-vitsj og Barber. Jeg liker nok musikk fra forrige århundrebest, og skulle gjerne ønske at de spilte mer 1900-talls-musikk på konsertene i Grieghallen. Jeg pleier å like detjeg hører når de spiller eldre musikk også, men jeg synesofte det er lettere å la seg rive med av musikk fra århund-ret jeg selv ble født i. Jeg begynte å gå på torsdagskonser-

14

tene mens jeg studerte, og de siste årene har jeg brukt envesentlig del av feriepengene fra bensinstasjonen til å for-nye abonnementet mitt. Da jeg ennå studerte var derfortorsdagene vanligvis den eneste dagen i uken jeg var len-ger i byen, i stedet for å komme hjem før mor og far, slikjeg hadde gjort da jeg gikk på skolen. Redselen for Flak-tveit hadde blitt erstattet av redselen for sentrum. Ikkebare faglig, men også sosialt var jeg en mislykket student,og mer enn gjennom den obligatoriske skolegangen min,opplevde jeg nå at faglig og sosial vellykkethet ikke lengervar motsetninger, men to sider av samme sak, en utviklingjeg hadde observert at begynte rundt meg i løpet av årenepå gymnaset. På universitetet ble jeg sjelden engasjert påforelesningene, men satt enten og kjedet meg, eller prøvdeå ikke kikke for mye på gutter jeg likte. Hvis det ikke varobligatorisk, var jeg aldri med på kollokviegrupper, og pålesesalen klarte jeg aldri å oppholde meg lenge om gan-gen. Ikke sjelden tok jeg en buss ut av byen allerede i elle-vetiden. Selv om jeg hadde huset for meg selv, holdt jegmeg stort sett nede i kjellerstuen min, dit jeg hadde flyttetinn etter konfirmasjonen. Da jeg var liten hendte det at vihadde leieboere der, og nå har mor og far fått tilbake leie-inntekten, etter at jeg begynte å betale husleie for et par årsiden. Jeg betaler nok langt mindre enn markedspris, menfor mor og far er det jo skattefri inntekt, siden vi fortsattoffisielt er én husholdning, og leien ordnes internt, så deter en grei ordning for begge parter. Særlig når jeg uansettkommer godt overens med foreldrene mine, og alltid hargjort det.

Så snart jeg hadde kommet meg på en buss som sattekursen nordover fra byen, kjente jeg kroppen slappe av i

15

setet. Jeg følte meg lettet, og lettelsen var alltid større ennskammen over den tidlige returen.

Noen ganger da jeg gikk fra Nygårdshøyden og ned til etav busstoppene i sentrum, gikk jeg forbi huset der mormorhadde bodd. Leiligheten der mor og onkel Sverre voksteopp, har sikkert blitt til hybler eller et kollektiv nå. Dajeg gikk på ungdomsskolen, hendte det at jeg dro alene påbesøk til henne, og hvis jeg hadde kunnet gjøre det noenår senere, da jeg hadde begynt på universitetet, hadde jegkanskje hatt et sted ikke så langt fra lesesaler og audito-rier, der jeg ville følt meg tryggere, der jeg kunne trekkemeg tilbake, og kanskje til og med ville fått til å lese. Menmormor fikk et kraftig hjerneslag, og kunne ikke lenger bohjemme, like før jeg skulle begynne på videregående. Jegvar sjelden med og besøkte henne på gamlehjemmet, hunble så pass mye en annen etter slaget, og lot til ikke til ågjenkjenne noen av oss slektninger. I tillegg til at hun bleforvirret, endret personligheten hennes seg også, hun blehissig, og ikke så rent lite vulgær. Det føltes derfor egentligmest som en lettelse da hun døde, bare noen måneder etterat onkel Sverres dødsfall hadde gått langt sterkere inn påmeg. Før mormor ble så forandret av hjerneslaget, haddehun vært lett å snakke med. Når jeg var på besøk hoshenne kunne vi lett som bare det veksle mellom å pludreom været og ting vi leste i avisen, og å snakke om mernære og personlige ting. Hun fortalte om oppveksten sin,og mye om morfar, som var en slags blanding av minneog sagnfigur for meg, siden han hadde dødd så pass tid-lig i livet mitt (jeg var seks) at det meste jeg husket var littvagt. Men fornemmelsen av godhet var tydelig, som omjeg ennå kunne kjenne armene hans rundt meg, eller det

16

grove kinnet hans raspe mot mitt. Forbindelseslinjen jegennå har til ham, er de gamle dyrebøkene, atlasene og lig-nende bøker som til slutt havnet hos meg etter at onkelSverre døde. Stian var kanskje en gang like interessert idisse bøkene som meg, men det tror jeg hadde gått overallerede før morfar døde. Jeg kan huske at vi to satt medmorfar mellom oss og bladde gjennom de store bøkene,men jeg kan også huske at Stian snart var mer interesserti å snakke om fotball, og gjerne fortelle om mål han selvhadde scoret. Morfar likte fotball også, så jeg har min-ner om at Stian og jeg nærmest trakk ham mellom oss,om ikke fysisk, så i hvert fall med mas, for å holde hampå vår side av kløften som vokste mellom oss. Bøkene varallerede noen år gamle, og mange av opplysningene i demsikkert utdaterte og feilaktige. Ikke minst husker jeg at jegen gang skjønte at plansjen over solsystemet i atlaset varnokså ukorrekt, hva angikk antall måner rundt planetene,og ikke minst størrelsen på Pluto, som man tidligere måha antatt var mye større enn den faktisk er. Pluto var all-tid min favoritt blant planetene, men jeg er likevel ikkeenig med dem som protesterer mot forslaget om å omklas-sifisere den, slik at den mister statusen som planet. Tvertimot gjør det den bare mer spesiell. Jeg ble kanskje førstlitt skuffet da jeg kom over mer oppdatert informasjon enni morfars gamle atlas, og fant ut at favorittplaneten minvar en del mindre enn tidligere antatt, men dette ble opp-veid av at den var unik i og med at den har en mye størremåne i forhold til sin egen størrelse enn noen andre plane-ter. Charon går ikke i bane rundt Pluto, den relativt lilleforskjellen mellom de to legemenes masse, gjør at de i ste-det begge roterer rundt et punkt et sted mellom dem. Sam-

17

tidig lærte jeg også at Plutos bane rundt solen var mye merelliptisk enn de andre planetenes, faktisk så mye at den i20 år av sitt nesten 250 år lange «år» befinner seg innenforbanen til Neptun, og er nummer åtte, ikke nummer ni frasolen. Og ikke nok med det, det var faktisk den dagen jegble født, 7. februar 1979, at Pluto krysset Neptuns bane.Astrologi hadde jeg aldri trodd på, men dette følte jegmåtte bety noe. Særlig siden det etter planen heller ikke varden dagen jeg skulle bli født. Det var gått nesten to ukerover termin da jeg endelig kom meg ut av mor. Kanskjejeg ikke ville bli født i januar, som jeg alltid har opplevdsom den lengste og mest miserable måneden. Stian skulleegentlig bli født etter meg, men for ham var det omvendt,han presset seg på og ville ut nesten like lenge før termi-nen som jeg var etter, og ble født to dager før meg, slik atdet kan virke som konkurranseinstinktet hans bokstaveligtalt er medfødt.

Morfars atlas var fra 60-tallet, og før morfar bladde idette med Stian og meg, hadde han sittet på samme måtemed mor og onkel Sverre. Etter at morfar døde, ryddetmormor unna mye av det hun, riktignok med kjærlighet,kalte «alt skrotet» hans, og bøkene havnet i Arna, hosonkel Sverre, slik at besøk hos dem deretter i stor gradbesto av at jeg satt ved et av bordene og bladde i bøker omverdens dyreliv, eller reiste med fingertuppen rundt langsveier, jernbanelinjer og elver på alle kontinenter i atlaset,leste om verdens folk og riker gjennom tidene, eller omdinosaurer og andre utdødde dyr, mens Stian maste påmeg om å bli med på noe mer aktivt. Da Christer begynteå bli litt større, fire-fem år, ble jeg for en stund en slagslæremester for ham, en morfar in spe, bladde gjennom

18

bøkene med ham og fortalte ham om de forskjellige pla-netene, eller dyrelivet i tropene, på gresslettene, eller langtunder havoverflaten, men etter noen år falt han også fra,som enda et offer for fotballen jeg aldri ble forventet å tafor aktivt del i, annet enn i gymtimene, der det kunne væreganske forskjellig praksis fra år til år og fra lærer til lærer,om jeg ble ansett nærmest som funksjonshemmet, og fri-tatt fra å delta på like vilkår med de andre, eller om detble krevet av meg at jeg bare skulle se på den litt under-utviklede venstresiden av kroppen min som en utfordring,og ikke et hinder (og i hvert fall ikke en unnskyldning). Jeghar lett cp, som gjør at den venstre armen min henger somi en usynlig fatle, mens foten på den siden trekker litt ettermeg når jeg går, men jeg tenker at om jeg hadde begynt åelske fotball på den tiden da Stian ble sugd inn, hadde sik-kert jeg også blitt med i de evige kampene på fotballba-nen på skoleplassen etter skoletid og gjennom feriene, menjeg syntes aldri noe om støyen og oppstyret, kjeftingen ogbanningen, smellene fra kulen som ble skutt mot de stak-kars ungene som måtte stå i målet, med stor sannsynlighetden samme posisjonen jeg selv hadde måttet innta om jegskulle finne på å ville være med. Men kanskje lå nøkke-len til sosial tilhørighet i barndommens uformelle fotball-kamper, og kanskje var det fordi jeg ikke deltok i dem atjeg mange år senere aldri fant meg til rette på universitetet,eller i byen generelt, på den tiden da Pluto krysset Neptunsbane, og igjen ble den ytterste av planetene.

Etter at jeg ga opp studiene, er det nå stort sett barepå torsdager jeg drar inn til byen. Noen ganger reiser jeglitt tidligere innover, hvis jeg har noen andre ærender, mensom regel kommer jeg til Grieghallen rett fra bussen, mel-

19

lom en halv time og et kvarter før konsertstart, og så tarjeg den første bussen jeg rekker hjemover etterpå.

De siste par årene jeg studerte, var jeg enda sjeldnereinne i byen, og gjorde i stedet det meste av lesingen i løpetav nattevakter her på stasjonen, uten at det resulterte i atjeg gjorde det bedre på eksamener. Nå som jeg har gitt oppstudier for godt, kan jeg i stedet lese det jeg helst vil mensjeg er her; populærvitenskapsbøker om astronomi, fysikk,og biologi, eller romaner. Siden jeg leser en del science fic-tion og litt fantasy, blir det mye engelske bøker på megogså, akkurat som for mor. Jeg tror en del av de bøkenehun leser er oversatt til norsk, men at hun foretrekker ålese dem på originalspråket. Det jeg leser, finnes sjeldenoversatt til norsk, men akkurat nå leser jeg en roman somer skrevet på norsk, av en forfatter jeg ikke hadde hørtom, før min kusine Janne viste meg en av bøkene hans, dajeg var med mor og far på romjulsbesøk til onkel Terje ogtante Berit på Flaktveit. Jeg pleier sjelden å være med nårmor og far tar turen opp til rekkehusene der fars bror bor.Som regel spør ikke mor og far om jeg skal være med nårde skal dit, men siden det var et juletidsbesøk var det kan-skje litt mer formelt, og derfor mer forventet at også jegskulle være med. Men jeg hadde ikke forventet at Janneskulle være der, og jeg ble overrasket over at hun ga meg enklem da hun så meg. Slikt hadde vi aldri drevet særlig myemed i vår familie, verken på fars eller mors side. Jeg tenkteogså at det var underlig at Janne, som bor lenger unna ennRannveig, var den som hadde tatt turen hjem til foreldrenepå romjulsvisitt. Janne hadde reist en tur til Bergen fra går-den hun og kjæresten driver i Sogn, mens Rannveig feiretjul og nyttår med sin samboers familie på Østlandet. Janne

20

forsvant ned i underetasjen en stund, mens jeg ble sittendeog forsvare meg med skuldertrekk mot min tantes spørs-mål om jeg ikke snart skulle «forlate redet». Da Janne komopp igjen, satte hun seg ved siden av meg, og viste meg enbok.

– Har du hørt om han? spurte hun. Jeg kikket på densvært tykke boken, som det av omslaget gikk an å anta varsci-fi, selv om den hadde stive permer, i motsetning til defleste engelske bøkene jeg leser. Forfatterens navn, EivindAustrheim, sa meg ingenting.

– Han vokste opp her i gaten, sa Janne, – så jeg tenktedu kanskje hadde hørt om ham, eller at du kanskje til ogmed kjenner ham.

– Nei, jeg kjenner ikke til ham, sa jeg, mens jeg kikketpå bildet på innsiden av omslaget.

– Jeg husker ham ikke så godt, sa Janne. – Han er jonoen år eldre enn oss. Han var ikke blant de større guttenei gaten som vi drev og diltet etter, for å si det sånn.

– Nei, sa jeg, og tenkte på hvordan Janne og Rannveigvar de rake motsetningene til meg i ungdommen. De varframpå og direkte, og hadde tilsynelatende alltid kjæres-ter (og alltid nye, virket det som), mens jeg bare kretset iutkanten (som Pluto), og skulte stjålent mot dem jeg villevære sammen med.

– Men jeg tror kanskje han var på den festen vi hadde.Av måten hun sa det på, var det ikke tvil om hvilken

fest det var snakk om, selv om de neppe hadde hatt bareden ene festen hjemme hos seg når foreldrene var borte.Jeg så på rykningene i tante Berits munnvik at hun haddehørt hva vi snakket om, eller i hvert fall de siste ordene tilJanne, men hun sa ingenting.

21

Janne sa at jeg kunne få låne boken av henne, hvis hunselv klarte å bli ferdig med den før hun skulle reise til-bake til Gulen. Hun sa at hun i så fall kunne legge denigjen hos foreldrene, så kunne jeg bare komme opp igjender med den når jeg var ferdig. Jeg så av bokmerket athun hadde mye igjen, og sa at hun ikke trengte å stressemed det, at jeg nok ville låne den på biblioteket. Under bil-det av ham, så jeg også at han hadde utgitt en annen bokfør denne, og på biblioteket fant jeg begge to et par dagersenere.

Og nå i høst har det kommet en tredje bok, som erenda litt tykkere enn de to første, men som har færre rom-skip (bare ett, havarert) og ingen kamp mellom forskjelligesivilisasjoner om herredømme over ressursene i galaksen.I stedet er all handlingen lagt til én planet, der et rom-skip (som forsvant sporløst i den første av bøkene hans)har styrtlandet. Planeten er beboelig, befolket av en sivili-sasjon som ennå ikke har tatt steget ut i rommet, og somheller ikke er kjent for noen av de andre romfarende artenei galaksen. Boken består i stor grad av såkalt verdensbyg-ging, og har til tider lite spenning, men jeg synes det erfortreffelig lesning. I motsetning til de to andre bøkene erdenne også utstyrt med kart, faktisk flere sider med kart,i begynnelsen, mer i tråd med tradisjonen fra fantasy ennsci-fi. Under lesningen har jeg stadig vendt tilbake til kar-tene, både det store oversiktskartet over hele området somer den kjente verden for innbyggerne på planeten, ellerde mindre kartene som viser mer detaljerte utsnitt fra detstørre kartet. Og det var en morgen i forrige uke, da jeg låpå sengen og leste, og enda en gang bladde tilbake til over-siktskartet, at jeg så hvor det er hentet fra. Han har snudd

22

kartet nesten oppned i forhold til slik jeg er vant til å sedet, og det var kanskje fordi jeg lå på siden, og så det fraen litt annen vinkel enn om jeg satt oppreist og leste, at jegså at det var Åsane. Jeg gjenkjente konturene av vannenei det flate, indre området av halvøyen, og Dalaelvens løpmellom disse. I romanen er disse vannene enorme innsjøer,større enn de store sjøene i Nord-Amerika, større enn Detkaspiske hav, og elven er beskrevet som en enorm flod,livsnerven i samfunnene og kommunikasjonslinjen mel-lom landene i den verdenen mannskapet fra det forsvunneromskipet blir kjent med i løpet av boken.

Siden jeg oppdaget dette, har kveldsturer innover påFlaktveit fått en ny dimensjon. Jeg har scannet og skrevetut kartene fra boken, og har arkene med meg i jakkelom-men når jeg spaserer, slik at jeg kan konsultere dem ogfinne fram til stedene som korresponderer til dem der deter byer i Austrheims bok. Ifølge telefonkatalogen bor hanfortsatt på Flaktveit, men ikke i borettslaget som Janne ogRannveig vokste opp i. Jeg tenker at det kan hende Jannehusket feil, og at han ikke bodde i den samme gaten somdem. Adressen hans er til en enebolig ikke langt fra deinnerste husene i det borettslaget, og jeg tenkte at det kan-skje kunne være foreldrenes hus, og at han fortsatt boddehjemme hos dem.

Jeg begynner å bli ganske kjent med det doble terrengetjeg beveger meg i når jeg går turer i området bokens kartdekker, og jeg har tenkt på om jeg skal legge ut noen slagsspor etter meg, plassere noen gjenstander der byene finnes,men jeg har ikke klart å komme på hva. Det må være noesom er synlig, men heller ikke for åpenbart, og noe som fårvære uforstyrret, ikke bli ødelagt av barn eller hunder eller

23

andre naturkrefter, og samtidig noe som Eivind Austrheimvil legge merke til, noe som får ham til å skjønne (forhå-pentligvis med glede) at noen har avslørt kartene i bokenhans.